Anmeldelse: Et rått, vibrerende, bluesy og trolsk gitarriff åpner opp en ny skattekiste med låter fra det svenske folkrockbandet Paganus ledet av sanger, låtsnekker og rytmegitarist Johannes Söderquist. I Värmlands urskoger har de pønsket ut nye slagferdige riff og melodistubber, men er vel fremdeles verdens eneste økologiske rockeband, med et uttalt ønske om å ta vare på skogen, noe de blant annet vil gjøre ved å helliggjøre moder jord.

Det er nesten de samme folka som besatte instrumentposisjonene på forrige plata, dvs: nevnte Söderquist, Maria Larsson på fiolin og kor, Fredrik Karlsson på bass, Fredrik Mohlin på sologitar og mandolin, og den nye trommeslageren i bandet heter Jolene Fredricson. Sammen har de skapt et levende, ekte og hjertevarmt lydbilde som engasjerer og inspirerer. Paganus’ originalitet hviler på flere plattformer: de spiller en relativt hardtrockende utgave av folkrock, der Jethro Tull tidligere har vært nevnt som referanse, og jeg må igjen trekke frem norske Gåte, kanskje også Folque; de synger også på sitt herlige svenske morsmål; og de fletter aktivt inn fiolin, mandolin og folkemusikk-koring.

”Kalla” er bandets 2. album, og oppfølgeren til briljante ”Skogsrock” fra 2007. Det virker som det er langt flere som har lagt merke til bandets kvaliteter denne gang, og omtalene er tildels euforiske for ”Kalla”. Ikke rart, ”Kalla” er nemlig et solid og usedvanlig godt gjennomført album. I den grad det kan oppfattes som negativt, så kan det være at de to platene er ganske like i formen. Söderquist har imidlertid kommet opp med en bunke låter som hårfint tar innersvingen på debutplata. Dessuten blir man glad av å høre på plata.

9 låter er det funnet plass til på ”Kalla”, alle riktig så fine. Åpningslåta er så vidt nevnt, den heter ”Arg” og er superfenomenal. Gitarintroen overlappes av en trollaktig fiolin før resten av bandet sveives i gang. Bandet mikser folkrock, hardrock og bluesrock på en forbilledlig måte, og du kan bare nyte energien som blåses mot deg. ”Spela for mig”, ”Vilda skrattet” og tittellåta følger opp på imponerende vis. Den eneste låta som skiller seg markant ut her er ”Skogen minns”, som er visepreget og akustisk med nydelig fiolinspill, og som får oss til å tenke på andre store svenske låtskrivere som Ulf Lundell, Lars Winnerback, Mikael Wiehe og Bjørn Afzelius.

Paganus suger inn energien fra skogen rundt seg og bruker den til å skape trolsk, tidløs, vill og sevjebefengt folkrock. En maktdemonstrasjon!

Länk till recensionen